Annoncering

Collapse
No announcement yet.

En slags reiserapport.... Bicol

Collapse
X
 
  • Filter
  • Tid
  • Show
Clear All
new posts

  • En slags reiserapport.... Bicol

    En slags reiserapport fra Bicol.
    Del 1.
    Vi har en plan! Høstferie eller hva man nå skal kalle det for jentene fra skolen.
    Jr. har tippet ni måneder på utsiden av belgen, skal nå virkelig krøkes som globetrotter.
    Først spekulerte man på hvor i helvete en skulle dra. Der er det jo fryktelig varmt så valget falt på Filippinenes ferieøy nummer en i stedet. Luzon, adskillig bedre temperert, betydelig vakrere.
    Denne gang ferieparadiset Camarines sur i Bicol regionen. Åstedet for en mengde surviver innspillinger i Caramoan. Inkludert den norske Robinson ekspedisjonen.
    Man havner i nærheten av Mayon som får en gjenvisitt. Siden den er sånn smått sint for tiden, buldrer, braker samt kaster stein, lava og annet snacks ut av krateret blir det nok på behørig avstand.
    Fruen ønsker en svømmetur blant haier, hva er vel bedre da enn Donsol som også befinner seg innen rekkevidde. Nå er aberet med det at sesongen for hvalhaier der nede starter i mars så hun har allerede bestemt at vi drar tilbake da.
    Husets olding, nå nylig overskredet seksti to satte seg til tegnebrettet. Som Egon Olsen dukket han snart opp med en plan. Timet og tilrettelagt.
    De beste planer har det tilfellers at et eller annet skjærer seg på veien. Så skissen laget i Manila, kan fort se litt annerledes ut når en kommer ut i geografien.
    Derfor følger opptegnelser fra den reelle turen med bilder til billedbrevet heretter.
    Som seg hør og bør starter det hjemme, med det vanlige kaoset med å få familiens fem medlemmer klar til avgang.
    Blaserte småjenter skal ut på sin fjerde og femte flytur i løpet av et år. Femti minutter til Naga hvorav ca tretti er reel flytid. Jr. gir bæng i det hele bare det følger mat med på turen.
    Alternativene hadde vært en ti timers busstur, Van eller drosje i rundt omkring seks, syv timer
    eller tog som dessverre fremdeles ikke er operativt på strekningen så det gjorde valget enkelt.
    Opp i otta for å få hele kostebinderiet ut til NAIA`s terminal tre, verdens fjerde verste flyplass, som vi som sedvanlig opplevde som helt problemfri.
    Så opp og av gårde bar det. En del turbulens over Manila, sug i magen samt en del WOW! kunne høres fra rad femten der jentene satt.
    Jr. viste seg å være en grei flypassasjer som ikke ytret et ord på tyren.
    Halvtimen dro radig unna og understellet på den klumpete Cebu pacific maskinen deiset ned i Naga.
    Siden det er dag en står det ikke særlig mye på timeplanen. Litt rusling rundt omkring for å gjøre seg kjent med Naga.
    Virkelig lett by å befinne seg i. Kort vei til det meste. Sånn som byens restaurantgate. Magsaysay ave.
    Et lite kulinarisk Mekka ute på den filippinske landsbygda. Etter å ha støvet rundt til noen av landets evinnelige rekke av gamle spanske kirker krysset vi Naga elven for å fylle opp masseposen med sårt tiltrengt mat på Mexicali en restaurant som holder godt mål selv for en litt kresen nordboer.
    Byens stolthet Porta Marie med Johanneskatedralen i bakgrunnen er et selvsagt sted å starte rundturen i byen. En stor festival med båter ned Naga elven holdes årlig her. Nær sagt heldigvis på en annen tid av året ( for undertegnede ).
    Det dekker stort sett den førster dagen i Camarines sur.
    1. porta mariae

    Neste dag stod en av landets utallige vulkaner for tur. Nasjonalparken Mount Isararog. En sovende kjempe som strekker seg to tusen meter over havet.
    Etter frokost bars det av gårde de ca. førti kilometerne til Ocampo, hvor oppstigningen begynte på en slyngete vei ( enda ikke helt ferdigstilt ) oppover vulkanens sørside.
    Sjåføren hadde som de fleste filippinere tydeligvis nerver av stål der han lirket bilen rundt trange svinger opp fjellsiden så langt veien gikk.
    Jr. fikk egen bærer innover innover jungelen til Kawa Kawa. Like greit siden det gikk opp og ned et godt stykke inn i grønnsværet på en sti bygd belagt med betongtrappetrinn.
    Kawa Kawa er stort sett en fjellbekk med noen små kulper det kan bades i. En vakker og fredelig liten plett langt fra byens ståk og larm. Med et bakteppe av fargerike blomster, fuglekvitter samt jungelens irrgrønne løvverk. Pluss det beste av, fullstendig fritt for motorlarm.
    Lenger oppe i fjellet finnes et par fosser, siden det er begrenset hvor strabasiøst en kan gjøre det for en på ni måneder fikk vi nøye oss med den nederste, som holdt mål i lange baner for oss.
    Noe kaldt i fjellvannet men badenglene var fort uti den krystallklare kulpen.
    Herligheter har gjerne en ende så vi tråkket oss opp trappene i jungelen tilbake til bilen som ble forsiktig lirket rundt hårnålssvingene et stykke ned vulkansiden.
    En brå sving til venstre og vi havnet på en smal, smal vei innover til dagens store overraskelse.
    Grener og sukkerroer pisket mot frontglasset mens vi sneglet oss fram til Filippinenes antageligvis eneste reinsdyrfarm.
    Siden nå rudolfer nå er som de er spiser de ikke gress. Derav sukkerroene som hadde deiset mot bilen.
    Ungene storkoste seg med å mate dyrene. Farmen er opprettet kunst for turistformål. Gratis å besøke. Litt forunderlig blant sukkerroer og palmer, men det er heldigvis mye man skal skue med de lyseblå før de detter ut.
    Det begynte å li ut på ettermiddagen, siden dette tydeligvis var dagen for smale kronglete veier lirket sjåføren oss på en kjerrevei vel nede fra fjellet inn til enda en slags motsigelse.
    Godt ute på bygda kom vi til en jordbærgård. Eieren hadde krysset seg fram til en rase som tålte varmen godt nok til å få søte jordbær. Det kan jo være greit siden bærene fra Bagio sant å si er noe sure av seg.
    Driftig kar, ved siden av hadde han vinranker samt andre planteslag for utprøving i tropisk klima.
    Vi fant ut at dagen hadde vært lang nok, kursen ble satt tilbake til hotellet hvor jentene tok fatt på sin favorittsyssel nummer to etter bading. Nemlig tv titting. Like greit siden de to voksne hadde sterkt behov for hvile før man tok skokken med ut til middag.
    Så slik gikk nå den andre dagen.
    2. jr. på tur inn til Kawa Kawa.

    Så fulgte nærmest en hviledag. En og en halv mil fra bykjernen har de bygget et kunstig vannsenter, Et par innsjøer er anlagt for bading og vannsport. Kunstige isfjell i plast. Brygger samt hoppe slott et stykke uti.
    Full service. De ansatte svømte av gårde ut til det hele med jentene på ryggen.
    Midt i blinken for jentene. Jr. kunne også sette seg inne på grunna og plaske vilt rundt seg i vannflaten.
    Siden neste dag var avsatt for hovedmålet med turen. Caramoan så var det greit for den eldre garde å hvile litt, ta seg av fotograferingen og minstemann mens gledeshylene gjallet over innsjøen fra de to andre.
    Fire timer greide de å holde på før sulten tok overhånd og retretten inn til Naga var et faktum.
    3. CWC

    Rosinen i pølsa. Øst luzons Palawan. Caramoan.
    Siden Palawan også er en del av Luzon kan en trygt si at Luzon har det meste som finnes av turistherligheter i øyriket.
    Opp fem om morgenen. Trøtte sjeler stabbet ut til ventende Van som skulle bringe oss ut til Sabang hvor en Banka skulle ta den drøyt to timer lange sjøreisen til Guijalo. Innfallsporten til herligheten. Siden det ikke er mulig med en dagstur var resort booket på forhånd.
    I prisen var henting i Guijalo, kjøring opp til Caramoan sentrum hvor hotellet befant seg samt alt vi spiste på turen.
    For øvrig brukt også av den norske robinson ekspedisjonen. Nordmenn var noen raringer syntes de. Spiste bare medbrakt brød fra Norge mens de var der.
    Hele turen ut til Caramoan fra Naga tar omtrent fem timer. En times hvil før vi dro ut til kysten for å begynne øyhoppingen. Eh! Hvile for den eldre garde. Resorten hadde svømmebasseng. Gjett hvor ungene tilbrakte ventetiden?
    Sjefen sjøl for bankaen som skulle bringe ut i øyparadiset troppet opp i robinsoncrew t-skjorte og var full av historier om de rare folka oppe fra nord som hadde vært der.
    Turen ut til Matukad øya kan best beskrives som malerisk. Forøvrig den øya hvor en av ”stammene” var satt på før sammenslåingen i Tv programmet.
    Der var det sant å si ikke mye å leve av. Kort sagt omtrent ingenting. Det som virket som en ganske stor strand på TV var i virkeligheten knappe hundre meter lang.
    Men snakk om puddersand. Herlig badevann. Medbrakt lunsj fra hotellet/resorten.
    Det var da en skjønte at to dager oppe i øyparadiset kom til å bli alt for knapp tid. Men en fikk knyttet en del kontakter med tanke på eventuelle framtidige besøk.
    Ordet storkose seg var ganske dekkende for hva vi følte akkurat der og da.
    Forrevne klippeformasjoner av lava rundt oss. Sola skinte. Havet glitret i solskinnet, sendte hvileløst dønninger inn mot stranden. Drar gjerne tilbake dit en tur.
    I horisonten kunne en se kysten av Catanduanes.
    Videre tøffet bankaen oss over til Lahus, en noe større strand med den samme fantastiske naturen rundt oss. Det var omtrent til å bli blank i øya av.
    Bakdelen med paraditilstanden er at det er absolutt ingenting å leve av der ute. Om en ikke har redskaper da så klart. At alle de forskjellige ekspedisjonene som hadde vært der ute måtte få tilskudd skjønner en godt.
    For oss så var det samme visa om igjen. Jentene spratt uti sjøen så snart vi dunket inn mot stranden.
    Det var snart tid for øy nummer tre. Cadbaling, med turens minste strand. Gjorde absolutt ingenting.
    Tvers over lå en resort i luksusklassen. Tusen kroner døgnet. Mat ikke medregnet. Ikke noe for min lommebok akkurat.
    Men flott så det der. For oss fulgte turen inn til fastlandet igjen omtrent samme maleriske ferden som på vei ut.
    Ettermiddagen og kvelden ble tilbrakt på hotellet bare avbrutt av en liten tur inn til Caramoan som best kan beskrives som en liten landsby. Med en vennlig befolkning som ikke er så lett å finne andre steder.

  • #2
    Del 2.
    Bicol og Catanduanes er så sannelig noe for seg selv. At noen ser ut til å tro at de sydligere provinser på øyene er bedre er rett og slett merkelig.
    Ved nattens ende sendte fredagssolen sine første stråler inn over oss. Litt bading så frokost og tilbake til Caramoan feeder port som de kaller Guijalo havn. Det var omtrent med beklagelse en forlot dette øyparadiset etter så kort tid. Men neste dag ventet en tur til Cagsawa og titt på den for tiden buldrende Mayon.

    4. Caramoan

    Lørdag i Bicol. En liten kjapp retur til vulkanens arne. Jentene gikk omtrent i frø da de fikk se resultatet av trikk fotograferingen ved Cagsawa ruinene.
    Mayon som majestetisk bakteppe ga de en opplevelse av de sjeldne.
    I følge lokalbefolkningen er den rød i toppen om kvelden. Utstråler varme langt ned mot midtpartiet. Alt dyreliv har flyktet bort fra vulkanen, et ganske sikkert tegn på at noe kan komme til å skje der ute.
    Tross all moroa med turistinntekter flirte lokalbefolkningen godt av alle mediene som dukket opp for å bivåne en mulig katastrofe, mens ingenting skjer.
    Vi la merke til en forandring i toppartiet i forhold til ved vårt forrige besøk.
    Åpningen på toppen er utvidet og noe av den ene siden på toppen har rast ut.
    Tykk røyk velter ut av krateråpningen, mens det ellers var rolige tilstander da vi var der.
    En del av vannet som strømmer ned i elver og bekker fra fjellsiden har noe inn eller opphørt helt, noe som viste seg ved Busay fossen som har sin opprinnelse fra Mayon.
    Vannstanden under fossen virket også mindre enn ved forrige besøk.
    Det gjorde ingenting for de to små som fosset uti så snart vi var framme. Halvmeters åler uti dammen under fossen la heller ingen demper på badegleden.
    Testet selv ut vannet og la merke til at det var noe varmere denne gangen.
    Kunne ha god lyst til å utforske de seks fossene oppover i jungelen over og siden det er stemning for hvalhaisafari til våren så kanskje anledningen byr seg. Ikke lange veien fra Donsol til Legazpi.
    5 Busay falls

    Søndag erklærte vi som hviledag i beste kirkelige tradisjon. Valset bare litt rundt i Naga igjen før dagen ble avsluttet på en fantastisk bra kinarestaurant i Magsaysay gaten.
    Mandag morgen var det tross alt tid for en tidlig returflight til Manila.
    Det var altså den turen!

    Comment

    Working...
    X